Ramesseum:Inspirasjon til Shelleys "Ozymandias"

I den enorme, stille vidden av den thebanske nekropolis, der den solbakte sanden på Vestbredden møter den evige Nilen, ligger et sted hvor historie og poesi smelter sammen med hjemsøkende kraft.Dette er Ramesseum, det praktfulle likhuset til farao Ramses II - mannen som den greske historikeren Diodorus Siculus ville kaltOzymandias. Det er her, blant falne søyler og kolossale fragmenter av en knust drøm, at frøet til Percy Bysshe Shelleys mest kjente sonett ble sådd.

Denne omfattende utforskningen går dypt inn i historien bak diktet. Vi vil gå gjennom de hellige hallene i Ramesseum, avdekke livet til kongen som våget å utfordre evigheten, spore reisen til hans falne statue fra den egyptiske ørkenen til British Museum, og dissekere det litterære mesterverket den inspirerte. For fotografen, historikeren og romantikeren er dette en reise inn i hjertet av forgjengelighet.

Kapittel 1: Den levende Gud - Ramses II og hans arv

For å forstå Ramesseum må man først forstå mannen som bygde det. Ramses II, som regjerte i forbløffende 66 år (1279–1213 fvt), var ikke bare en konge; han var en levende guddom, en mesterpropagandist og kanskje den mest produktive byggherren i gammel egyptisk historie. Hans regjeringstid markerte toppen av det nye kongerikets makt, en periode med enestående rikdom, militær erobring og kunstnerisk oppblomstring.

Kjent for ettertiden som Ramses den store, ble han far til over 100 barn og overlevde mange av hans arvinger. Hans ambisjon var etset i stein over hele Egypts lengde og bredde - fra de høye fjellhugge templene til Abu Simbel i sør til tilleggene han gjorde til templene i Heliopolis og Memphis i nord. Han var en mester i selvforhøyelse, og meislet ofte navnet sitt over navnet til tidligere faraoer, og hevdet at deres verk var hans egne.

Ramesseum var hansHus av millioner av år– et begravelsestempel designet for å sikre at hans kult ble tilbedt for evigheten. Det var en makterklæring så enorm at utformingen senere skulle tjene som mal for templer bygget av hans etterfølgere, spesielt Ramses III ved Medinet Habu. Det var på alle måter et monument over egoet til en mann som så på seg selv som en gud blant dødelige.

Kapittel 2: Ramesseum - Et "hus med millioner av år"

Når man nærmer seg Ramesseum i dag, blir man slått av en følelse av melankolsk storhet. Selv i sin ødelagte tilstand er skalaen svimlende. Komplekset dekket opprinnelig et område på over 65 000 kvadratmeter, omgitt av massive mursteinsvegger. Det var det første reisende som krysset fra Østbredden ville se - en bevisst plassering for å ærefrykt besøkende og projisere faraos makt over de dødes by.

Templet fulgte en klassisk New Kingdom-layout: en stor pyloninngang førte til to åpne baner, etterfulgt av en hypostilhall og til slutt de indre helligdommene. Men det var størrelsen som skilte den fra hverandre. Den første pylonen var over 60 meter bred, og den andre gården var foret med kolossale Osiride-statuer av Ramses - skildringer av kongen som guden Osiris, armene hans i kors og holder kroken og slagen.

Den falne kolossen

I den andre retten blir øyet ditt uunngåelig trukket mot bakken. Den øvre delen av en kolossal granittstatue av Ramses II ligger knust blant ruinene. Dette er selve kolossen som inspirerte legenden. Opprinnelig ville det ha stått over17 til 19 meter høy (over 60 fot), noe som gjør den til en av de største frittstående statuene i den antikke verden, som veier godt over 1000 tonn. Utskåret fra en enkelt granittblokk, avbildet kongen sittende på sin trone, iført den doble kronen av Øvre og Nedre Egypt.

Tidslinje: Fra farao til dikt

Kapittel 3: Shelleys "Ozymandias" - En sonett av stein og sand

En vinterkveld i 1817 satt Percy Bysshe Shelley og vennen hans Horace Smith sammen og diskuterte sannsynligvis nyhetene om Belzonis bedrifter og de gamle underverkene som ankom London. De satte seg en utfordring: å skrive en sonett basert på avsnittet fra Diodorus Siculus om den egyptiske faraoen. Smiths innsats, med den klønete tittelen"På et overveldende ben av granitt, oppdaget stående for seg selv i Egypts ørkener", er stort sett glemt. Shelleys ble imidlertid udødelig.

Jeg møtte en reisende fra et antikt land,
Hvem sa - "To store og stammeløse bein av stein
Stå i ørkenen. . . . I nærheten av dem, på sanden,
Halvt senket et knust ansikt ligger, hvis rynker,
Og rynkete leppe, og hån av kald kommando,
Fortell at dens skulptør vel de lidenskapene lese
Som likevel overlever, stemplet på disse livløse tingene,
Hånden som hånet dem, og hjertet som mettet;
Og på sokkelen vises disse ordene:
Mitt navn er Ozymandias, Kongenes Konge;
Se på mine gjerninger, dere mektige, og fortvil!
Ingenting ved siden av gjenstår. Rundt forfallet
Av det kolossale vraket, grenseløst og bart
Den ensomme og jevne sanden strekker seg langt unna."

Shelleys geni ligger i hans lagdelte fortelling. Diktet er en historie i en historie: "Jeg møtte en reisende ..." Denne distanseringen skaper en følelse av myte og høresier. «Den reisende» beskriver scenen: de knuste bena, det halvt begravde ansiktet. Ansiktet i seg selv forteller oss om kongens karakter - hans "rynkepanne" og "hån av kald kommando" - men det forteller oss også om billedhuggeren, kunstneren som "vel de lidenskapene leser" og hvis arbeid har overlevet kongens imperium.

Overlevelsens ironi

Selve diktet er en studie i ironi. Ozymandias befalte betrakteren å "se på verkene mine" og fortvile, men det er ingen verk igjen å se - bare ørkenen. Likevel, dendiktoverlever. «Det kolossale vraket» har blitt et symbol, og Shelleys sonnett har vist seg mer holdbar enn imperiet den beskriver. Som kritikeren Leslie Brisman bemerket, "tidløshet kan bare oppnås ved dikterens ord, ikke av herskerens vilje til å dominere".

Kapittel 4: Fotografering av vraket — Ramesseum i moderne tid

For den moderne besøkende og fotografen tilbyr Ramesseum en opplevelse som er forskjellig fra den overfylte storheten i Karnak eller Kongenes dal. Det er et sted for stille kontemplasjon. Den relative mangelen på folkemengder åpner for en intim forbindelse med ruinene. Du kan stå foran den falne kolossen og føle vekten av Shelleys ord.

Et fotografparadis

Lyset i Luxor er legendarisk. Her er noen tips for å fange Ramesseums ånd:

• Golden Hour:Tidlig morgen og sen ettermiddagssol kaster lange skygger som fremhever teksturen til sandsteinen og konturene til den falne statuen. Det "knuste ansiktet" får en dramatisk, nesten levende kvalitet.
• The Fallen Colossus:Skyt fra lav vinkel for å understreke skalaen mot himmelen. Ta med en menneskelig figur i rammen for å gi en følelse av proporsjoner. Fang detaljene i ansiktet - restene av den "hån av kald kommando."
• Osiride-søyler:I den andre retten er søylene som viser Ramses som Osiris bemerkelsesverdig bevart. Belys dem med morgensolen for å skape en silhuett.
• Hypostylehallen:Selv om mye av taket er borte, gir de gjenværende søylene med sine intrikate relieffer fra slaget ved Kadesh utmerkede detaljbilder.
• Vidvinkelødelegging:Gå tilbake og fange områdets store vidde. Vis den "grenseløse og nakne" sanden som griper inn i ruinene, og gjenspeiler diktets siste linjer.

Kapittel 5: Plyndringspolitikken – Shelley og imperiet

Mens Shelleys dikt er en meditasjon over tid, er det også et produkt av dens keiserlige kontekst. Den "reisende fra et antikt land" kan lett være Belzoni, eller noen av de europeiske eventyrerne som var i ferd med å demontere Egypts arv og frakte den hjem. Diktet ble skrevet på høyden av "Scramble for Antiquities", en konkurranse mellom Frankrike og Storbritannia for å skaffe byttet fra gamle sivilisasjoner.

Som Shawn Lowe hevder i sin analyse, reflekterer diktet et eurosentrisk syn. Egypt er et "antikk land" - gammelt, verdifullt, men til syvende og sist en kilde til trofeer for Vesten. Statuens reise fra Theben til London er en fysisk manifestasjon av denne kraftdynamikken. I dag sitter "Younger Memnon" i British Museum, et tema for pågående repatrieringsdebatter. Er det en verdensskatt for alle å se, eller en plyndret gjenstand som bør returnere til sitt hjem ved Ramesseum?

Kapittel 6: Din reise til Ramesseum

Vi mener at å besøke Ramesseum bør være mer enn bare et stopp på en reiserute. Det bør være en pilegrimsreise. Her er hvordan turene våre bringer historien om Ozymandias til live - bla gjennom heletursamling.

Kapittel 7: The Enduring Legacy - Ozymandias in Culture

Shelleys sonett har fått et eget liv, langt utenfor Ramesseum. Det har blitt en kulturell stenografi for kollapsen av alle hubristiske bestrebelser. Fra tegneserieskurkenOzymandiashos Alan MooreVaktmenntil de kritikerrosteBreaking Badepisode med samme navn (der Walter Whites narkotikaimperium smuldrer opp), varer diktets resonans.

Når statuer av diktatorer som Saddam Hussein i Bagdad eller Lenin i Kiev veltes, blir ordene «Ozymandias» uunngåelig påkalt. Diktet har blitt et universelt epitafium for falne tyranner. Den minner oss om at uansett hvor store verkene våre er, vil tiden – og ørkenen – til slutt kreve dem. Ramesseum står som det originale beviset på denne sannheten.

Ofte stilte spørsmål

Relatert lesing på Egypt Photography Tours-bloggen

Fortsett å utforske mysteriene i det gamle Egypt med flere guider fra vårEgypt reiseblogg: